Negativ test...

De forventningene som du går med etter å ha vært i utlandet og fått assistert befruktning, er store. Du har mange opp og nedturer, og de kan svinge fra dag til dag, time for time og minutt for minutt. I et øyeblikk er du helt sikker på at du er gravid, da alt føles så annerledes enn ellers. Du leter etter alle slags tegn, og jeg lover at du finner dem om du kjenner godt etter. I neste øyeblikk blir du helt knust, for da har du ikke de samme følelsene som du hadde for ett minutt siden, en time siden eller noen dager siden. 

Så kommer den dagen du skal teste. Ofte klarer vi ikke vente til den dagen det er sakt det skal testes, men du tester noen dager før :-) Det gjorde i hvert fall jeg. De minuttene du venter på at testen skal gi fra seg resultatet er lange minutter, og du kjenner på muligheten for at du er gravid. Men så...... Viser testen negativt svar.. og alt bare raser sammen. Du er ikke gravid... 

Jeg har opplevd negativt resultat hele ni ganger. Og hver gang oppleves det forskjellig. Første gang var som et sjokk, da jeg hadde forventinger om at dette var enkelt. Andre gangen skulle være enda enklere, så det ble også som et sjokk. Tredje gangen så tok jeg det tungt, men likevel med fatning. Samtidig begynte jeg å bli bekymret for økonomien, for nå hadde jeg vært i Danmark tre ganger, og det begynte å koste en del penger. Jeg hadde brukt over 100 000,-. Så kom fjerde gangen. Da begynte jeg å bli "vant" til å få negativt resultat. Jeg husker at jeg var helt knust, men da hadde jeg opplevd det noen ganger, så jeg bestemte meg for å være lei meg og hate alt som var i ett døgn for så å børste det av meg og gjøre meg klar for ny runde igjen.

Når jeg kom til Stork den femte gangen, tok de en lengre samtale med meg før vi startet behandlingen. Når jeg var til undersøkelse første gang til gynekologen her hjemme i Trondheim ble det påvist at jeg hadde en hjerteformet livmor med skillevegg. Det vil si at livmoren min ikke var "trekantet" slik den skal være, men den var formet som et hjerte hvor det på midten hadde en vegg som skilte livmoren min i to deler. Dette var noe gynekologen mente ikke skulle være noen utfordring. Han mente at jeg skulle kunne bli gravid selv om skilleveggen var der. 

Når du har en hjerteformet livmor med skillevegg er det flere årsaker til at en kan ha utfordringer med å bli gravid. Hvis egget for eksempel fester seg på selve skilleveggen, dør egget, da det ikke finnes noen næring der. Er skilleveggen bred, vil det være lite plass til egget som skal vokse.

I samtalen med jordmoren på Stork sa hun at de hadde sammen med legene på Stork blitt enige om at hvis jeg ikke ble gravid på forsøk nr. 5, burde jeg få utredning av livmoren og en vurdering om at skilleveggen skulle opereres bort. Dette var i oktober 2018. Og testresultatet ble som alle de andre gangene, negativ. 

I januar 2019 ble skilleveggen i livmoren fjernet, og i slutten av februar var jeg igjen klar for å starte opp med behandling hos Stork. Jeg prøvde to ganger på "vanlig" måte, og begge var negative. Legene på Stork ville derfor at jeg da skulle begynne med IVF (prøverør) som gir en større mulighet til å bli gravid (se egen info ang IVF i menyen). 

Jeg hadde da et forsøk med prøverør som er en mye større og tyngre prosess enn "vanlig". Det er hormoner i 14 dager, to undersøkelser hos gynekolog, reise ned til København for å ta ut egg, for så å reise tilbake tre dager etterpå for så å sette inn. Når de da setter inn etter at egget og strået er dyrket utenfor kroppen i tre dager, er du i utgangspunktet gravid. Egget er på det tidspunktet befruktet. Da fikk jeg nye sterke håp om at dette hadde gått veien. Men det gjorde det ikke.... Og det var tøft. Det var beintøft. Da fikk jeg meg en psykisk knekk. Det var så tøft at jeg på det tidspunktet ikke klarte å finne noen lyspunkter for å lykkes med prosjektet. Jeg fikk samtidig en følelse av at jeg hadde kjørt meg fast i et spor som jeg ikke kom meg ut av. For jeg kjente at jeg ikke klarte mer, jeg klarte ikke flere turer til København, jeg klarte ikke flere hormoner, og jeg klarte ikke flere nedturer med negativ test. Men jeg kjente også at jeg ikke hadde noe valg, da alternativet var å ikke få noe barn, og det alternativet kjente jeg at jeg ikke hadde. Jeg ville ha barn. Det fikk jeg bevis på hver gang jeg fikk negativt svar på alle de gangene jeg prøvde. Sorgen for negativ resultat var resultat av at jeg ønsket meg det så sterkt. 

Etter runden med IVF måtte jeg har to måneder med pause fra å prøve på å bli gravid. Da måtte jeg bare ha en pause for å få det litt på avstand. Når jeg så skulle starte opp igjen, fikk jeg en slags psykisk reaksjon som ga meg følelsen av at dette klarer jeg ikke... Jeg klarer ikke mer. Jeg ga beskjed til Stork via e-post om at jeg hadde det vondt og klarte ikke å fortsette. Da fikk jeg en e-post tilbake etter kort tid, der de spurte om de kunne ringe meg. Da ringte det ei rå dame fra Stork. Vi hadde en kjempefin samtale, og alt jeg fortalte om følelsene mine bekreftet hun som helt normale. Jeg fikk også flere tips om hva jeg framover skulle gjøre. Jeg hadde blant annet problemer med å møte småbarnsforeldre og små barn. Det gjorde så vondt at jeg ble fysisk dårlig av det. Hun rådet meg til å unngå barnebursdager og syforeningsmøter hvor det var flere mødre med små barn tilstedet. Det er jo helt normalt, de snakker jo selvfølgelig om barna sine. Det er jo der de er i sitt liv og det er jo helt forståelig. Men jeg taklet det ikke akkurat da. Jeg måtte ta en avstand fra det. Hun fra Stork avtalte med meg at hun skulle ringe meg igjen om en uke. Dette vil jeg si er profesjonelt av Stork, og jeg setter stor pris på det de gjorde i den situasjonen. Det forteller meg at de er profesjonelle. De er ikke en "fabrikk" som bare produserer barn, men de ser hele deg. Det er jeg takknemlig for.

I samtale to ble hun på Stork og jeg enige om at jeg skulle prøve på vanlig måte igjen, altså ikke IVF. Da slapp jeg påkjenningen med hormonene, og det ble bare en tur til København. Det var tøft å komme  seg dit denne gangen, men jeg gjennomførte det, og etter at jeg var ferdig var den gode følelsen tilbake igjen. Dette var mitt niende forsøk på å bli gravid på 1 1/2 år. Det vil si at jeg hadde levd i 14- dagers sykluser i 1 1/2 år. Jeg ble sprø av det. Også kom det igjen... Resultatet var negativt.... 

Og så langt har jeg kommet. Jeg har hatt ni forsøk på å bli gravid, og jeg har enda ikke lyktes. Jeg ble enig med en lege her hjemme om at jeg skulle ta meg en lengre pause fra behandlingene for så å starte opp igjen når jeg har fått det litt på avstand. Jeg hadde rett og slett behov for å få det litt på avstand. Jeg måtte leve litt. Være Anne Berit igjen. Jeg følte at ingen ting i livet mitt som hang sammen lengre. Jeg måtte få ting på plass. Det hadde også fått noen konsekvenser på jobb, da jeg var en del borte på grunn av dette. Det gjorde at jeg fikk andre arbeidsoppgaver, og det var også med på å "bekrefte" at ting ikke gikk som det skulle. Arbeidsgiver var nødt til å gjøre det for at de skulle få ting til å gå rundt, men for meg føltes det også som en liten nedtur. Privatlivet var også så som så.. Når du over tid prøver på å bli gravid, går du  i en boble som ingen kan sette seg inn i å være i uten at de har opplevd det selv. Og ikke glem; jeg er alene om det. Jeg har familie og venner som støtter meg i prosessen og som er der for meg, men jeg er like vel alene. Det er jeg som opplever det, og har ingen som jeg opplever det sammen med, og jeg må takle alle nedturene på egen hånd. Det er steintøft når det har gått så lang tid uten å lyktes. Jeg har nok blitt veldig mye tøffere og sterkere på mange vis, men jeg har jaggu fått noen slag i trynet også. 

Jeg kommer til å starte opp igjen over nyttår. Da kommer jeg til å gå for IVF (prøverør), og jeg drømmer om at året 2020 er mitt år! :-)