Jeg har bygget mitt drømmelag!

30.03.2020

I 2017 når jeg bestemte meg for mitt livs største prosjekt, mammadrømmen, viste jeg lite om hva som skulle komme, og hva som ville møte meg. Og glad er jeg for det, for da er jeg usikker på om jeg har turt å bevege meg inn i det ukjente farvann som fertilitetsbehandling kan være. For veldig mange er det å bli gravid en enkel sak, men for noen av oss er det ikke så enkelt. Jeg sier oss fordi jeg er en av dem. Ikke bare fordi jeg har valgt å gjøre dette alene, men også fordi jeg ikke har den eggkvaliteten som skal til for å få det til uten hjelp fra biologien

Etter en real oppussing av «hybel`n» (operasjon i livmor), åtte insemineringer og tre IVF forsøk (en avsluttet på grunn av manglende respons), 12 turer til Stork i København og nesten tre år senere viser det seg at eggkvaliteten min er så dårlig at hvis jeg skal lykkes med å få oppfylt min drøm om en liten skatt, så er min inngang til familielivet, eggdonasjon. Jeg kan lykkes med egne egg, men sjansen er så liten at jeg kommer til å møte veggen før jeg kanskje når målet. Jeg sier kanskje, for det er ingen garantier.

Og nå står jeg plutselig ovenfor en helt ny situasjon - faktisk en helt ny prosess. Jeg har tidligere måttet forholde meg til en donor som har gitt meg sæd for å kunne befrukte eget egg, men nå står jeg ovenfor en donor til, og denne gangen med et egg, et egg som jeg trodde jeg selv kunne bidra med, som viser seg å være feil. Og denne prosessen er vanskeligere enn den første, det skal jeg love deg.

Jeg har valgt å dele opp kaoset som skjer i hodet og kroppen i to. Den ene er enkel. Tro det eller ei, men for meg var den enkel. Det kan være svært vanskelig for mange, men for meg var det enkelt. Det tok meg ikke lang tid for å bestemme meg for at eggdonasjon er noe jeg vil gå for. Hvor rart det enn høres ut, så følte jeg faktisk en lettelse. Da kjente jeg plutselig en lettelse over at jeg ikke lengre trengte å kjempe, for nå vil det løse seg. Med dagens teknologi vil vi som sliter med å bli gravide kunne få hjelp på den ene eller den andre måten, og du aner ikke hvor takknemlig jeg er for det. Så det valget har jeg tatt.

Også kommer vi til den delen som ikke er så lett. Det å godta at jeg ikke fikk det til selv. Det å få beskjed om at du ikke har eggkvalitet nok til å bli gravid på egne egg, den er tøff. Det er som å stå i en boksering uten hender og bli slått på av verdens beste bokser. Du får ikke til å forsvare deg, og hvert slag slår deg sønder og sammen. Du blir helt knust, og du føler deg mørbanka, både fysisk og psykisk. Og det som er enda verre, er at du har ikke blåveis, blåmerker eller et eneste synlig merke etter at du har blitt slått sønder og sammen. Det vises ikke utenpå, men det verker innvendig, så hvordan skal du da få sakt hvor tøft du har det?

Den siste biten tror jeg det er kjempeviktig å bruker tid på. For at du skal kunne gå inn i prosjektet med hele deg må du ha gått gjennom de tankene og følelsene som strømmer på. Det gjør vont og det er vanskelig, men det blir mye bedre etterpå. Jeg har ikke kommet i mål, men jeg er på vei... Veien tror jeg er lengre enn vi ønsker, men det blir bedre. Det er i hvert fall godt å si det, for da finnes det håp.

Alle har vi i den siste tiden kjent på at mye, ja kanskje alt, er satt på vent. Mye er stengt ned, mange kan ikke gå på jobb, vi kan ikke samles, og vi kan ikke gi hverandre en klem. Og alt det her har jeg hatt godt av akkurat nå. Jeg har hatt godt av å gå på jobb, jeg har hatt godt av å kunne møte venner og jeg har hatt ende mer godt av å kunne fått en klem.

Og i tillegg står hele prosessen på vent. Landegrensene er stengt, og jeg kommer meg ikke til Stork og København. Og vi vet ikke når ting blir normalt igjen. Når jeg skriver det føles det svært egoistisk. Det er garantert mange som har det verre enn meg, og folk er faktisk syke. Men jeg har faktisk sakt til meg selv at jeg har lov til å tenke sånn. Alle har vi hver våre prosjekter, og jeg har mitt. Noen er lei seg for at de ikke kommer seg på hytta i påska, og noen fikk sydenturen kansellert, noen fikk utsatt en operasjon og andre kommer seg ikke på toppen av det fjellet de hadde tenkt. Jeg kommer meg ikke til København for fertilitetsbehandling.

Onsdag i forrige uke fikk jeg et tips fra sykepleier Bente på Spiren om et foredrag på nett av ei som kaller seg Fertilitetshjelpen, Tone Bråten. Jeg sjekket litt på nett og tenkte at jeg skulle gi det et forsøk, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Der møtte jeg ei dame som oste av energi, og ikke minst sitter hun inne med en hel hær av erfaringer. Du trenger ikke forklare Tone hva du går igjennom, hun vet. Hun har selv kjent det på kroppen og jobber som familieterapeut for å veilede par og kvinner i fertilitetsbehandling. Det som var mest befriende var at hun satte ord på de tingene jeg selv sitter og kjenner på som har vært vanskelig å sortere, og ikke minst så fikk jeg bekreftet at mine tanker og følelser er helt normale. Det å få en bekreftelse på at du er helt normal er en lettelse i seg selv, for du føler deg helt kokko når du er i en slik prosess. Når denne Coronapandemien traff oss fikk jeg en reaksjon som jeg ikke klarte å forstå. Jeg kjente ikke noe frykt for viruset, og jeg følte meg også trygg på at dette er noe som vil gå over, men like vel var reaksjonen bemerkningsverdig sterk. Det forklarte Tone så enkelt; Når du er under fertilitetsbehandling er du under en konstant krise, og den går ikke over før du eventuelt har bestemt deg for å avslutte prosessen, eller når du har lyktes med å gravid. Du er hele tiden på grensen av hva du tåler, og når det kommer inn en ny krise har du ikke plass til flere, derfor vil begeret flyte over. Da falt det på plass for meg, for jeg har ikke kapasitet til å ta i mot flere kriser, og følelsen av at selve Coronakrisen egentlig ikke hadde skylden, var helt riktig.

Hun beskrev også at det å være under fertilitetsbehandling føles som en kronisk kjærlighetssorg, og bedre forklart får du ikke. Jeg har allerede knyttet et sterkt bånd til det barnet som enda ikke er skapt. Det høres kanskje rart ut, men det er slik det føles. Jeg har knyttet et bånd til et lite menneske som vil bety alt i livet for meg en dag, men jeg har ikke fått muligheten til å møte, klemme og kysse det enda. Og det er en lengsel som jeg klarer å assosiere med en kjærlighetssorg. Lengselen etter dette mennesket er usedvanlig stor.

Beskrivelsen til Tone om behovet vi har for kontroll når vi er igjennom en slik prosess, var like treffende. Kontrollen er så stor at du «ansetter» deg selv som prosjektleder. Jeg har vært prosjektleder for mitt eget prosjekt så lenge at jeg en dag tenkte at dette gidder jeg ikke mer. Jeg makter ikke å lede prosjektet for jeg klarer ikke å oppnå det eneste målet, nemlig det å bli gravid. Den dagen jeg kom på Spiren Fertilitetsklinikk var jeg helt ferdig og jeg hadde mest lyst til å gi opp. Heldig vis så kom jeg dit i tide. De strakte ut en hånd og tilbydde seg å være mine prosjektledere. Jeg hadde fram til da ledet rundt i blinde i et ukjent farvann uten å vite hvordan jeg skulle klare det. Nå føles det som at jeg bare kan lene meg tilbake, også tilrettelegger og veileder de meg i riktig retning - og det eneste de ønsker er at jeg skal klare det. Den følelsen klarer jeg faktisk ikke å sette ord på. Den er mektig. De kan fortsatt ikke behandle meg, men jeg får riktig og faglig veiledning, i tillegg til nødvendig omsorg. Dette kan de! 

I dag har jeg vært så heldig og hatt en hel time sammen med Tone på Skype. Etter samtalen satt jeg igjen med en følelse av at jeg nå har fått bygd det beste laget rundt meg som jeg kan få tak i. I fotballverden må du ha det beste laget med ulik kvalitet/kompetanse på de ulike posisjonene på banen for å kunne vinne fotballkamper, og for å vinne hjem pokalen. Jeg har tapt mange kamper de siste tre årene, men nå kommer jeg til å vinne alt og jeg kommer til å ta med den beste pokalen som kan vinnes, hjem! Det er jeg helt sikker på. Lagoppstillingen min er det ingen i verden som kan måle seg med:

I mål; psykologen min. Han rydder opp i alt som går i feil retning.

Forsvar; mamma - pappa - Kine Marie (lillesøster) - Tor Erik (storebror). Er der alltid, og støtter meg i alt. 

Midtbane; Tone Bråten (Fertilitetshjelpen) - Lisbeth (beste venn) - Nære familie/venner. Lytter, støtter og veileder meg i riktig retning.

Angrep: Bente (sykepleier Spiren) - Liv Bente (kaptein på laget, gynekolog Spiren) - Stork klinikk DK. Scorer de avgjørende målene for meg.

Ingen slår dette laget!

Dette er det vanskeligste innlegget jeg har skrevet til nå. Det har vært fysisk og psykisk vont å skrive i dag, men like vel er jeg glad for at jeg presset meg til å gjøre det. Det føles godt nå. Og jeg vet at beslutningen min er riktig, og det er det eneste som betyr noe. Jeg velger også å være åpne om eggdonasjon fordi dette vil være vår historie. Det er en kjærlighetshistorie. Jeg tenker at det er en mening med at det ble sånn. Det er en mening med at jeg trenger donor av både egg og sæd. Det er det som gjør at jeg får akkurat det barnet som en dag vil komme til meg, det som jeg allerede har knyttet bånd til. Når embryoet er fem dager gammel, blir det satt inn i magen min slik at jeg kan få lov til å bære det fram til den dagen det blir født. Det skal ligge i magen min i 9 måneder, og der skal det ligge og vokse å utvikle seg. En dag skal jeg få lov til å føde det fram i livet. Det kommer til å bli den største dagen i livet mitt. Og etter det, skal hver dag sammen med det barnet være de beste dagene i resten av mitt liv! På godt og vondt sikkert !! :-) Haha... 

Storkemamma - Anne Berit