I disse Coronatider

18.03.2020

Vi har på bare noen få dager fått oppleve at livene våre er snudd på hodet, og hverdagen ble plutselig helt ukjent. Alle skoler, barnehager, universitet, frisører, tannlege, idrettsarrangement, konserter og landegrenser er stengt. I enkelte kommuner er det også restriksjoner om å få lov til å komme inn. Vi har litt vanskeligheter med å forklare hva som skjer, for det er så ukjent, og det er så uoversiktlig. Vi har heller ikke helt kontroll på vår situasjon og hva fremtiden vil bringe. Vi vet ikke hvor lenge dette vil stå på. Det gjør oss både engstelige og litt rastløse. Alle sitter vi nå med en engstelse over vår egen situasjon, og hva som opptar oss. Jeg jobber med fotball og aldri har fotball vært så viktig som nå - for meg. Jeg er engstelig for at vi ikke får satt i gang med kamper, og like engstelig for at kampene våre blir spilt med tomme tribuner. Det vil gi store økonomiske tap for klubben min, og det vil også gjøre våre arbeidsplasser usikker. Og du sitter med engstelse for din bransje. Slik er det, og vi har lov til å være litt engstelige nå. Men vi vet at dette kommer til å gå over. Vi vet ikke når, men om alle tar sin del av samfunnsansvaret og følger alle retningslinjer som er satt, så kommer vi oss fortere ut på den andre siden - den lyse siden. Og da kan hverdagen fortsette igjen.

I tillegg sitter vi med flere engstelser. Jeg sitter med engstelsen over at landegrensene er stengt, og lurer på når de vil åpne igjen. Når kan jeg reise til Danmark og København igjen? Det høres kanskje egoistisk ut, jeg er klar over det. Og du kjenner sikkert også på noe. Noen er redde for at de ikke kommer seg på hytta i påska, eller ikke kan sette ut båten. Noen er engstelig for at familien ikke kan samles i påska.

Men etter 2 ½ år med behandlinger og forsøk på å bli gravid, går tankene mine den veien. 21. februar testet jeg negativt igjen på IVF- forsøk, og forsøk nr 10 på å bli gravid. Også denne gangen som alle andre forsøk så hadde jeg så stor tro på at dette skulle gå, men etter 42 dager med behandling, undersøkelser, sprøyter uttak av egg og innsett, to turer til Køben, og 14 dager med bare venting, viste testen negativ. Da lurer du sikker på; hva gjorde du da? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg gråt.. og jeg gråt.. og jeg gråt.. Og det hender at jeg fortsatt gjør. Og det forteller meg en viktig ting; at dette betyr så utrolig mye for meg. Derfor makter jeg ikke å gi opp.

Men nå som Norge, Europa og resten av verden står ovenfor en Pandemi som vi må beseire, blir det et naturlig avbrekk. Et rart avbrekk, for vi får ikke til å leve normalt. Jeg skal være ærlig og si at jeg personlig ikke har gått av å ha hjemmekontor nå, og ikke møte folk. Det å møte folk i denne perioden har vært det aller beste for meg. Når du sitter hjemme uten at du får impulser fra folk, er det lett å «rote seg bort» i eget hode.

Jeg tror at når vi kommer ut på den andre siden av denne situasjonen, tror jeg vi kommer ut som et bedre folkeslag. Vi blir mer takknemlige. Jeg tror vi blir mer bevist på forbruket vårt, reisevaner, mer takknemlig for jobben vår og hverandre. Vi kommer til å være glad for hver en skattekrone vi betaler av lønnen vår. Vi må ikke glemme at vi lever på klodens beste sted. Det er land i verden som lever under krig, fattigdom og andre sykdommer hele tiden. Vi er i en unntakstilstand her hjemme nå, og det vil gå over. Kanskje klarer vi å føre tankene våre til de som daglig og gjennom år lever slik.

Vi får ta vårt felles ansvar nå, så kan vi se tilbake på denne tiden som en lærdom for oss alle. 

Storkemamma - Anne Berit