Det å føle seg som kvinne, ikke pasient

09.01.2020

På grunn av den norske bioteknologiloven har ikke norske enslige kvinner lov til å få hjelp med assistert befruktning her hjemme. Loven sier at det kun er par som får hjelp (kvinne og mann, kvinne og kvinne), da loven sier at hvis det offentlige skal legge til rette for at et barn blir til, skal de ha rett på to foreldre. Diskusjonen rund akkurat denne loven og synspunkter rundt det, kan vi ta en annen gang, men i 2020 så er dette faktisk en realitet. Det er flere Europeiske land som tilbyr enslige kvinner hjelp til assistert befruktning, en mulighet som vi her hjemme ikke har. For å få hjelp til dette må vi reise utenlands.

En konsekvens av dette er at vi som er enslige og velger å dra utenlands for å få hjelp til å oppfylle mammadrømmen, er at vi har svært lite muligheter til å få hjelp med selve prosessen her hjemme. Som hos par som vil bli gravide, kan også vi enslige ha utfordringer med å bli gravid av ulike grunner. Jeg er en av dem. Jeg hadde en hjerteformet livmor med en lang skillevegg som gjorde det vanskelig for egget å feste seg. Hvis egget fester seg på selve skilleveggen vil egget etter hvert dø på grunn av at det ikke er noe næring der. Jeg har etter en operasjon en «nyoppusset» livmor, men like vel har jeg utfordringer fordi jeg har bare 3 uregg. Uregg er de antall egg du er født med, la oss kalle det for det du har fått «utdelt». Noen har fått utdelt 10 uregg, noen 17, 30, 7, 0, 5 og så videre. Jeg har 3, og det er litt lite. Det vil si at jeg har mindre sjanse for å bli gravid enn de som har flere. Derfor er jeg under IVF- behandling (prøverør), slik at de tre eggene jeg har blir stimulert og jeg får hjelp til selve befruktningen. Se egen info om IVF- behandling i menyen.

I Norge har vi et fantastisk system som hjelper par som sliter med å bli gravid, men den hjelpen har ikke vi enslige rett på siden det ikke er tillat å utføre assistert befruktning på oss enslige. Akkurat den følelsen har jeg faktisk litt vanskelig for å beskrive hvordan oppleves. Jeg er ei så norsk kvinne som du får det til å bli, er født i Trondheim og oppvokst i velferdsstaten som vi er så stolte av, noe vi virkelig har en grunn til å være. Det gjør det litt rart... For vi lever i et samfunn der vi får hjelp samme hva. Det er ikke bare meg det er rart for, det er også rart for fastlegen min og de andre legene jeg har vært innom på min runddans på veien til å bli mamma. De sier at de føler seg hjelpeløse og lei seg. De vet hvor godt system vi har, men de får ikke lov til å hjelpe meg.

I september var jeg så langt nede at jeg hadde lyst til å legge hele prosjektet på hylla. Jeg kjente at jeg ikke klarte mer. Jeg hadde time til fastlegen og fortalte hvordan jeg hadde det. Jeg sa at det verste var at jeg følte at jeg ikke hadde fått noen forklaring på hvorfor jeg ikke ble gravid. Jeg følte meg ikke trygg på at jeg til slutt vill lykkes. Stork i Danmark er mine behandlere. Legene hos Stork bruker resultater fra leger og gynekolog her hjemme for å finne ut hvilken behandling mm jeg skal ha. De utfører bare siden jeg bor i et annet land. Akkurat da gikk jeg til en vanlig gynekolog, men han er gynekolog, ikke fagperson på fertilitet. Jeg følte derfor at jeg ikke fikk noen gode svar.

Legen min tok en sjanse og henviste meg til Klinikk Spiren her i Trondheim. Etter tre dager satt jeg på kontoret til en overlege innen fertilitet hos Klinikk Spiren og følte jeg hadde kommet til himmelen. Jeg er seriøs.. Jeg følte jeg hadde kommet til himmelen. Hildegunn tok meg imot som en kvinne, ikke en pasient. Fram til da hadde jeg følt at våre muligheter var små, og at vi ikke fikk tilgang til de beste. Men når jeg kom til Hildegunn og Spiren følte jeg at de så meg og virkelig ville hjelpe meg. Jeg kjente også at dette her, det er hun en av de beste på.

Hildegunn tok en ordentlig undersøkelse og i tillegg sendte hun meg til St. Olav for å ta masse blodprøver for å finne ut om det eventuelt var noe galt, men kunne utelukke det. Hun fant ut at alt er normalt. Jeg har en fin «nyoppusset» livmor, og alt var helt fint. Eneste som ikke var på topp ti, var antall egg. Hun sa det så fint; Anne Berit, vi venter på gullegget!

Hun var ærlig med meg fra første stund. Hun sa at hun ville ha løst mine utfordringer på en helt annen måte. Hun ville ha startet i den andre enden. Hun ville ha fjernet skilleveggen før jeg startet med noe behandling i det hele tatt, og hun har kommet til og anbefalt IVF- behandlign med en gang, ingen insinuasjon (de har jeg 8 av). Hun mente at jeg hadde vært igjennom alt for mye.. Jeg ble så glad og trygg på hennes ærlighet, men ble også så lei meg og knust for at jeg ikke hadde gått dit tidligere. Da hadde jeg sluppet mye av det jeg til nå har gått igjennom. Jeg måtte faktisk ta en pust i bakket etter dette, og tok tre måneder pause for å komme meg over det. Jeg måtte få ny giv til å starte opp igjen. Jeg måtte riste det av meg. Jeg fant fort ut av at jeg ikke kunne se meg tilbake.

Som person.. menneske, så har du jo rett på helsehjelp i Norge. Også vi under kategorien enslige. Hildegunn tilbydde seg at jeg kunne få gå til henne når det gjelder de vanlige gynekologiske undersøkelsene, noe jeg kjente en enorm lettelse over å få lov til. Der og da følte jeg meg sett, tatt på alvor. Hun mente på alvor at dette ville hun hjelpe meg med å få til.

30 desember startet jeg opp med ny behandling etter tre måneders pause. På dag 8 i syklusen/behandlingen skulle jeg ha en ultralydundersøkelse hos en gynekolog for å se hvordan follikkelene har utviklet seg. Hildegunn var ikke på jobb den dagen så jeg fikk en annen gynekolog hos Spiren. Resultatet på undersøkelsen sender jeg over til legene på Stork i København. Legene hos Stork var ikke fornøyd med utviklingen av follikkelene, og ønsket å avbryte den planlagte behandlingen. De sa også at jeg kunne komme ned til København to dager senere for å ta en vanlig insinuering siden ett av eggene mine hadde en liten sjanse for å kunne bli befruktet. Årsaken til at de ikke ville ta ut det ene egget som var stort nok var fordi kroppen utsettes for en ganske stor påkjenning ved uttaging av egg, og når du har kun ett egg å gå på, er sjansen mindre for at det skal lykkes. Da er det bedre med to eller tre.

Jeg sto ovenfor et valg som jeg syntes var utrolig vanskelig å skulle beslutte helt alene. Det å få beskjed om at de ønsket at jeg skulle avbryte behandlingen for så å starte på nytt igjen neste syklus er tøft nok i seg selv. Hormonbehandling tar på... Men så lå det en liten sjanse der for at gullegget kunne være i den ene follikkelen som hadde vokst seg stor nok. Men det er bare 15 % sjanse for å bli gravid på det ene egget med insinuasjon. Det er ikke mye. En ting er at det har kostet meg ca 12 000 kroner og gjennomføre det, men jeg kjente også at nedturen for en negativ test igjen ville koste enda mer. Jeg viste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre.

Så jeg satte meg i bilen og kjørte ned til Piren i Trondheim til Klinikk Spiren med et håp om at noen der hadde tid til å snakke med meg. Det var 3 minutter til klinikken stengte, så jeg forventet ingen ting.

Men så... Kom jeg nok en gang til himmelen. Liv Bente hadde ikke rukket å dra enda, så hun tok meg inn på kontoret. Jeg skal innrømme at når du er midt oppe i en slik situasjon så trenger du at noen tar deg på alvor, ser deg og gir deg omsorg. Når du får akkurat det, betyr det 1000 ganger mer enn til vanlig, og du bare suger det til deg. Du føler deg så sårbar. Så følelsen av å komme til himmelen er ingen overdrivelse. Der møter jeg ei dame med krutt. Hun var sikkert veldig innstilt på at dagen var over og skulle hjem for å lage middag, vesken lå klar og jakken var nesten på. Hun åpner journalen min og spør hva hun kan hjelpe meg med. Jeg legger fram situasjonen og spør henne rett ut; hvis du var min lege og skulle behandle meg, hva ville du ha rådet meg til. «Hopp oppi stolen så jeg selv får se hvordan det står til». Hun driver med dette hver eneste dag og er profesjonell innen fertilitet. Hun vet samtidig at vi som er i prosess, hele tiden sitter inne med et håp om at det nå må bli min tur til å bli gravid, og vi er villige til å gjøre det meste om vi bare har et lite håp der. Hun beklager først at hun er så tydelig og ærlig av natur, men sier samtidig at det er det eneste hun kan stå inne for. Hennes måte å være tydelig og ærlig på ga meg en så stor trygghet at jeg på kun 9 minutter klarte å få en betydelig trygghetsfølelse hos henne. Etter å ha inspisert min nyoppussede livmor og usymmetriske utviklede follikkeler, anbefalte hun meg å avbryte behandlingen for så å starte opp igjen på nytt neste syklus. Da kjente jeg at jeg klarte å ta en god avgjørelse, og det ble nesten enkelt for meg å avbryte.

Hele poenget mitt med dette blogginnlegget er egentlig å fortelle hvor vanskelig det er å være norsk på akkurat dette område, men så fantastisk når du først møter noen som strekker ut en god hånd for å hjelpe akkurat deg. Tørr å sjekke ut mulighetene. Disse folkene vet hvor grensen går. De vet hva de har lov til og ikke. De gjør ikke noe de ikke har lov til, soppas viktig er deres karriere at de gjør ikke noe som fører til at myndighetene kommer og trekker ut kontakten og ber de gå hjem for å drive med sau i stede. Oppsøk profesjonelle folk. Føler du deg utrygg og usikker, blir du sett på som pasient og ikke som kvinne, finn deg noen andre som vil hjelpe deg. Det har jeg gjort. Bor du i Trondheim, velg Klinikk Spiren. Velger du Danmark som behandlingssted, velg Stork. Det viktigste for meg er å kjenne at jeg blir sett, føler trygghet og at de virkelig mener at de vil hjelpe meg. De ser meg som en kvinne, ikke en pasient som ikke blir gravid.

Storkemamma - Anne Berit