Ensomheten

Jeg har alltid visst at jeg skal bli mamma en dag. De fleste jenter har vært gjennom det stadiet med lek med dukker der du er mammaen til dukka, og dette er så enkelt som biologi.

Fra jeg var i starten av 20 årene kunne jeg allerede da kjenne på at jeg ville bli mamma, men jeg hadde det jo ikke travelt - jeg hadde all verdens tid. Jeg var så vidt passert 20 år.

I den alderen skjer det ganske mye. Du selv prøver og finne ut hvem du er, hvem skal du bli, hva skal du gjøre i livet, du er ambisiøs og ikke minst; hvem blir kjæresten din? Allerede i den alderen der starter noen rundt deg med å stifte familie. Min bror startet tidlig med å få barn. Han fikk sitt første da han var 23 år og sitt andre som 25 åring. Det var helt fantastisk, for da fikk jeg lov til å være supertante og det elsket jeg.

Men så går årene... og det var ikke lenger bare min bror som begynte å få barn. Det poppet bokstavelig talt ut barn over alt.. Og da mener jeg over alt.. det var i hvert fall slik jeg følte det. Jeg hadde ikke kjæreste en gang, og jeg fant heller ingen. I hvert fall ikke noen jeg ville ha barn med. Kan godt hende at det er jeg som er sær, men da er jeg det da, for forskjellige det er vi.

Mange av oss velger også skole og karriere først, så kommer mann og barn etterpå. Det er i tiden. Ifølge VG er det en av seks kvinner som ikke har fått barn når de er 45 år, og det er en økning på hele 67 prosent siden 1985, det året jeg ble født. Mye av grunnen til det er nok det jeg sier, det er flere som velger utdanning og karriere framfor familie. Det er også «i tiden» at kvinner skal kunne ha begge deler. Vi konkurrerer på en måte med mennene på det området. Men så er det to ting med biologien som kvinner ikke kommer seg unna, noe menn gjør. Vi har en biologisk klokke som tikker. Vi kan ikke som menn få barn hele livet. Kvinnen skapt for å kunne bære fram et barn, det er ikke mannen. Uten at jeg skal si at dette er korrekt, så er min mening at vi kvinner er biologisk innstilt på føde fram et barn. Ikke alle ønsker det, og det er helt i orden det også, men det er slik vi er skapt. Fra den dagen vi får mensen for første gang, og en gang hver eneste måned fram til vi kommer i overgangsalderen forbereder kvinnekroppen seg på å blir befruktet. Dette kommer vi oss ikke unna. Så jeg blir både provosert og litt forundret når debatten ofte handler om at kvinner ikke kommer til toppen i arbeidslivet fordi de velger eller satser på barn og familie i stedet for karriere. Det synes jeg er en tynn påstand. Det er i hvert fall enkelt for en mann og si det, og det er trist at kvinner som velger karriere framfor barn og familie bruker det mot andre kvinner.

Når jeg passerte 30 år følte jeg fortsatt at jeg ikke hadde det travelt med å få barn. I den tiden ønsket jeg meg en kjæreste først. Finne en mann som jeg først ville bli ordentlig kjent med og ikke minst at vi to skulle få ha en tid sammen der det bare var oss, barn kunne komme etter hvert. Men så fant jeg ikke denne mannen da, og jeg begynte å kjenne på en slags ensomhet som jeg ikke hadde kjent på tidligere. Mange i min omgangskrets begynte å gifte seg og få barn, og mye ble endret på grunn av det. Vet ikke om du kjenner deg igjen, i det at det er par som blir invitert til middager på fredagskvelden, og par som går sammen for å reise på weekender til Praha og Paris, men i hvert fall så ble dette en virkelighet for meg. Når parene fikk barn i tillegg, så var det bare de med barn som ble invitert. Dette handler om felles interesser og å være der en er akkurat da, men dette ble en realitet som ga meg en enorm følelse av ensomhet.

Jeg elsker høytider, og julen er den høytiden jeg elsker mest. Når 1. desember vises på kalenderen og adventslysene kan henges opp, julegaveinnkjøp, julebakst og planlegging av julemiddager starter, da kribler det i magen og jeg bare elsker den tiden. Dra hjem til mamma og pappa for å feire jul, og være sammen med søsknene mine og hele familien. Det er noe av det fineste jeg vet.

Men så... for bare noen juler siden våknet jeg opp tredje juledag og det var bare mamma, pappa og meg igjen i julehuset. Det er ikke det at det «bare» var mamma og pappa, for er det noen jeg elsker og være sammen med, så er det dem. Men det var da jeg oppdaget at broren og søstera mi hadde dratt hjem til sine for å feire videre med sine kjære, barn og svigerfamilier. Også følte jeg meg plutselig så annerledes. Så annerledes som jeg ikke hadde følt meg før. Jeg følte at det broren og søsteren min gjorde var «normalt», mens jeg ikke hadde noe normalt liv. Jeg var 32 år og hadde ikke det som de hadde. Når de kom hjem kom det svigerfamilier og søsken på den andre siden med sine barn.. Mens jeg hadde ikke det. Der og da påførte jeg meg selv en annerledelseshet som jeg trodde jeg var helt alene i hele verden om å føle. Jeg meldte meg inn på Tinder, Match.com, Sukker og alle slags datingsider og tenkte at nå skal jeg brette opp ermene også skal jeg også få meg akkurat dette. Jeg skal ut av den ensomheten og det jeg følte der og da var unormalt. Etter å ha holdt på med dette en stund fant jeg plutselig ut en dag at jeg egentlig var på utkikk etter en barnefar, ikke en kjæreste til meg selv og jeg tenkte at jeg vil jo ikke være i en slik situasjon at jeg skaffet meg en mann som jeg bare kunne få barn med, og ikke noe annet. Det ville ikke gjøre ensomheten min noe enklere og heller ikke bedre. Og jeg antar at han jeg evt hadde støtt på hadde ikke syntes noe om det han heller. Så den dagen ga jeg opp hele prosjektet... rett og slett..